Ellen Storedal

Når vi samles rundt Ellen Storedals båre, er det ikke først og fremst for sørge at hun er borte, men mer for å ære et langt, godt og arbeidsomt liv. Min mor er i særlig grad formet av å være født inn i en stor søskenflokk i de harde 30-åra der barna også måtte ta vare på hverandre og av erfaringene hun høstet som krigsbarn. Erfaringer som var retningsgivende for hvordan hun levde livet sitt. Min mor omsatte disse erfaringene i et særlig sterkt behov for å klare seg selv og i omtanke for de som hadde spesielle utfordringer. Det preget henne sterkt i lærergjerningen. Helt til det siste ga hun penger til en lang rekke veldedige organisasjoner. Det var to hovedpilarer i hennes liv. Det var familien, der oss barna, Hild og Gro og meg, Magne, sammen med barnebarna, Mikkel, Pia, Torjus og Karoline, helt klart spilte hovedrollen etter at hennes ektemann, vår far, Ola Storedal gikk bort i 2010. Til oss barna har det helt siden hun ble mor for første gang i 1957, 21 år gammel, strømmet en sterk strøm av kjærlighet. Vi har aldri tvilt på at hun elsket oss. Noe hun også klarte å formidle på en veldig vakker måte helt til dagen før hun døde. Men hun brydde seg langt ut over den nærmeste familien. Selv om demens stjal av tankens kraft fra 2017, var hun til det siste veldig opptatt av hva som skulle skje med gården Storedal etter at vår fetter Martin gikk bort så altfor tidlig. Og hun kom igjen og igjen tilbake hvor vondt det var å tenke på at både Nenne og Ågot var borte på Krosshaug. Da var det godt å tenke på at de så sent som i 2016 hadde en minnerik tur til Vestlandet der de besøkte Olav H Hauge museet. Den andre hovedpilaren var hennes gjerning som lærer. Hun hadde en meget sterk identitet som nettopp det. Ellen Storedal var en meget dyktig, respektert og tydelig lærer. Det vet vi barna. Hild og jeg hadde begge våre foreldre som lærere i småskolen. Min mor hadde stor omsorg for barna hun underviste, kanskje spesielt for de som hadde utfordringer sosialt eller å ta til seg læring. Det er mange tidligere elever som har gitt uttrykk for at hun ga dem den veldig viktige ekstra dytten i ryggen. Ellen Storedal kom til verden 9. desember som nest eldste i en søskenflokk på fem. Far var utdannet grafiker og mor hjemmeværende. Direkte fattige var de ikke, men de var selvfølgelig veldig utfordrende å vokse opp to voksne og etter hvert fem barn på to rom og kjøkken. Hun og Vivian - den eldste - tok et særlig ansvar for småsøsknene. Til sine to søstre, Vivian som er gått bort og Tove som er her i kirken, hadde hun spesielt nære relasjoner. Hun vokste opp i en familie tørst på kunnskap. Hennes mor leste Carl Grimbergs leksikon fra perm til perm. Min mor var flink på skolen. Hadde såkalt lett for det. Hun var så heldig at hun fikk gå på gymnaset. Hennes klassereise bestod i å søke seg videre på lærerskole. Min mor hadde slett ingen ukomplisert oppvekst, blant annet fordi den i så stor grad ble påvirket av krigen. Hun husket spesielt godt da det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» med 120 tonn ammunisjon kom i brann og eksploderte på Bergen havn 24. april 1944, bare noen hundre meter fra der hun bodde. Ingen ble alvorlig skadet, men vinduene ble blåst inn. Som følge av eksplosjonen og den vanskelige forsyningssituasjonen i Bergen, min mor led av skjørbuk, ble hun som tusenvis av andre barn sendt ut av byen det siste krigsåret. Hun havnet på et lite småbruk i Jølster. Hele livet snakket hun varmt om hvor fantastisk dette oppholdet hadde vært for ei ni år gammel jente. Varmen og omtanken familien på dette småbruket viste henne, var en juvel i minneboka hennes som hun hegnet særlig om. Hun tok da også familien med seg på flere gjenvisitter opp gjennom årene. Grunnen til at vi i dag singer Det lyser i stille grender av Jacob Sande skyldes at hun var i klassen som første gang sang den siden frøken var gift med komponisten Lars Søraas d.y. som tonesatte den fantastiske julesangen. På lærerskolen på Elverum traff hun sin Ola. En beskjeden kar fra Torpo som i kraft av å være skoleflink hadde kommet gjennom nåløyet og blitt sendt på landsgymnas på Voss. På Elverum lærerskole forelsket de seg i hverandre. Allerede første året på lærerskolen ble min mor gravid med Hild. Viljesterk og tydelig kom hun hjem til Bergen og sa at moren måtte ta seg av Hild. Slik ble det, men hele familien Bergh gikk sammen i en dugnad for å ta vare på min søster det første leveåret. Hun ble båret på gullstol i Bergen, men lett kan det ikke ha vært å sende henne fra seg. Av alle ting ble hun gravid igjen mens hun gikk det tredje året slik at jeg ble født i august 1958. Litt over 11 måneder etter Hild. Min mor ble uten å gjøre noe større vesen av det med min far til hjembygda. Og med to barn under to år å ta vare på, gikk hun motstrøms fra første dag. Uker etter at jeg var født begynte hun som lærer ved Breie skole. Hun hyret inn vår første hushjelp, Gunda som tok vare på Hild og meg mens hun underviste. I friminuttene løp hun den korte veien hjem for å amme meg. Senere skulle det være en serie med hushjelper hjemme oss oss før Sissel Lien ble hyret da vi flyttet til lærerbustadene i Sando i 1963. Hun ble en klippe i familien og fikk et særlig ansvar for Gro som kom til verden i 1965, forøvrig i en hjemmefødsel. Vi satt på stua og hørte henne bli født. Sissel Lien var hos oss til på begynnelsen av 70-tallet. Motivet for å jobbe var dypt forankret i ønsket om å tjene egne penger. Det å klare seg selv. Være økonomisk uavhengig. Noe hun allerede tidlig hadde begynt med som avisbud i Bergen. Etter hvert ble selvstendighet og økonomisk uavhengighet paret med en veldig tydelig feministisk overbygning. Hun abonnerte på det feministiske magasinet Sirene på hele 70-tallet. Vi barna leste det samtidig som hun stakk til oss bøker hun mente vi burde lese. Spesielt om kvinnekamp og kvinneliv. Jeg måtte ta del i matlaging og husarbeid på lik linje med mine søstre. Min mor var en lesende kvinne. I oppveksten hadde hun, hvis hun da ikke leste, alltid en bok oppslått på stua eller nattbordet. I tillegg til at hun bygde seg opp en anselig boksamling, var hun en flittig gjest på biblioteket. Vi søsknene er veldig takknemlig for at hun åpnet døren inn til bøkenes verden for oss. Alle ble vi tidlig storkonsumenter av bøker. På en måte kommuniserte hun med oss om hva hun syns var viktig, gjennom bokanbefalingene sine. Litteratur spilte en meget stor rolle i hennes liv til demensen dessverre tok bort gleden ved å lese. Hun var særlig glad i Olav Duun. Mine foreldre kjøpte i alle år Dagbladet. Hver eneste dag var det kamp om hvem som skulle få lese avisen først. Arne Skouens Ytringer var obligatorisk lesning. Vi barna fikk liberale holdninger inn med morsmelken. Når jeg lukker øynene og tenker på vår barndom, kommer lyden av strikkepinner til meg. Hun strikket ikke bare veldig mye, hun var også utrolig flink til det. Hun så knapt på strikketøyet mens fingrene gikk i skytteltrafikk. Produksjonen hennes var rett og slett enorm inntil forkalkninger i skuldrene satte produksjonen kraftig ned. Alle barnebarna fikk imidlertid forseggjorte plagg. Allerede som ung lærte hun seg å sy selv. Hun sydde ballkjole til sin yngre søster, Tove. Ferdighetene tok hun med seg videre. I gamle klær så hun alltid mulighetene til å skape nye plagg. Jeg kan se henne for meg sitte bøyd over den grønne symaskinen med knappenåler i munnen. I barneårene gikk jeg nok for det meste i omsydde bukser etter min far. Gleden ved å skape, kombinert med å tyne mest mulig ut av knappe ressurser, var motivet. Min mor var også flink til å lage mat. Det gikk i tradisjonell mat. Og hun hadde glede av å servere oss store middager. Ingen skulle gå fra henne uten mat i magen. Hjemmet var da også vidåpent for våre venner. Hele livet var hun trygt forankret i Arbeiderpartiet. Hun satt også en periode i kommunestyret. I lærergjerningen tror jeg årene ved. Sando skole på 60-tallet var de beste. Mine foreldre har aldri fått takken de fortjente for å ha skapt et mirakel av en skole disse årene. Om vinteren gikk vi på ski alle friminutter. Den korte løypa på 1,2 km i småfriminuttene og den lange på 2,2 km, pluss den korte i storefri. Stort sett gikk vi minimum sju kilometer i skoletida pluss alt det andre vi rakk før og etter skole og i helgene. Svært mange av elevene loggførte mer enn 1000 kilometer på ski disse årene. Ikke rart at skolen var blant de 10 beste hvert år i skoleskilandskampen hvert år. Min far fikk også anlagt en hoppbakke like ved skolen. Fotballbanen ble brukt alle friminutter vår og høst hvis vi da ikke drev med kanonball. Jentene hoppet uavlatelig strikk. Vi barna var stort sett tynne som harabikkjer. Selv kunne jeg ikke bruke belte før jeg kom i tenårene. Jeg hadde ikke hofter. Ble noen ertet eller mobbet, grep mine foreldre inn. Alltid resolutt på den svakes side. Da to søpsken ble hårreisende trakasssert av en voksen mann grunnet foreldrenes grums fra krigens dager, ble han kraftfullt konfirmert hjemme hos oss. Min mor og far stod virkelig opp for elevene sine. I timene på Sando skole var læringsmiljøet uvanlig godt. Min mor og far var engasjerte lærere som hadde full kontroll i timene. Mellom skole og foreldre var det også uvanlig gode relasjoner. Det sprutet god energi fra den skolen. Sando skole var navet i Satakroken. Min mor og far hadde også gode år på Nedre Ål skole sammen etter at de begge begynte der på 70-tallet. Min mor var dog rektor ved Sando skole noen år før hun kom tilbake til Nedre Ål. De fysiske forutsetningene for å gjenskape det som gjorde Sando skole så unik, var dog ikke på samme måte til stede. Nedre Ål skole ble mer lik andre skoler. Begge to gikk av 62 år gamle. Da kunne de begge se tilbake på over 40 år i skolen i Ål. Begge nærmest uten sykefravær. Mine foreldre var helt klart med på å prege barn og unge i Ål gjennom nesten to generasjoner. Vi snakker om en betydelig innsats. Begge var også aktive i Norsk lærerlag. Min mor fortsatte også en stund som frivillig leksehjelp. Noen innbarket åing ble min mor aldri. Hun var ingen skiløper eller fjellfinn. Det var ikke henne. I så måte passet hun ikke helt inn. Hun hadde også en skarp tunge som folk stundom reagerte på. Min mor levde ikke et liv i nikkers og med sekk på ryggen som min far. Han var den hjemmekjære nynorskentusiasten som syns bygda ga ham nok, mens hun var reiselysten med dragning mot urbane opplevelser som opera og klassisk musikk. De var et ganske umake par, men de fant ut av det med hverandre. Som pensjonister fikk de sin egen rytme. Begge var engasjerte i hagen. Min far dro på daglige sykkelturer eller skiturer. Hjemme ventet ferdig middag. Min mor sa en gang at hun ønsket at hun var hund i ukedagene og min far i helgene. Hun kunne få sagt det. Slaget min far fikk i 2008, brakte dem nærmere hverandre. Min mor viste ham en rørende omsorg og omtanke frem til han døde i 2010. Vi barna kan se tilbake på en oppvekst preget av stor frihet. Vi fikk lov til å utfolde oss fritt både fysisk og mentalt. Eneste kravene vi hadde på oss var å gjøre det bra på skolen og være greie mot andre barn. Min mor ga alltid uttrykk for at hun var veldig fornøyd med oss. Hun ga alltid uttrykk for at hun var så takknemlig for at hun hadde så fine barn. Etterhvert merket vi at husken hennes ble dårligere. I 2017 fikk hun en demensdiagnose. Den og at hun ble dårligere til beins, gjorde henne veldig lite mobil. Likevel ga hun hele tiden uttrykk for at hun hadde det bra. At hun var tilfreds. Det var til stor trøst for oss som pårørende i disse årene. Hun klaget ikke sin nød. Hun stod i det. Om nettene når hun lå våken, fortalte hun oss at hun gikk gatelangs i Bergen. I gatene hun hadde løpt i som barn. Hun kunne også gå fra gård i Sando og minnes alle som bodde der. Måten hjelpeapparatet i Ål tok vare på både min far som slagrammet og min mor etter hvert som dement, er bare helt fantastisk. Vi snakker om pleie og omsorg på et meget høyt nivå. Noe min mor til det aller siste var flink til å uttrykke selv. Gjennom hele sykdomsforløpet beholdt hun sin verdighet og integritet. Noe som gjorde at hun fikk så gode relasjoner til de som tok vare på henne. Hun ga noe av verdi tilbake. Når takk skal rettes, går den spesielt til Ragnhild og Ågot for veldig godt vennskap i alle år. Alle på Storedal, Astrid, Odbjørn, Gunn Sissel og Kristin, var med på å gjøre livet og spesielt kveldsøkta god for min mor. Det samme gjelder selvfølgelig Tante Tove. De siste årene hadde hun en besøksvenn Grete Evensen som fulgte henne til det siste. De hadde det veldig hyggelig i hverandres selskap og delte mange interesser. Min mor var superrealist. Også om døden. Hadde hun sett seg selv utenfra den siste tiden, hadde hun ønsket den velkommen. Hun døde som hun levde. Uten å gjøre noe spesielt vesen av seg. Med dette lyser jeg fred over Ellen Storedals minne. Hild, Gro og Magne

Hvil i fred, kjære Ellen

Takk for mange gode minner tante Ellen! ️🌹