Kåre Martin Bergo

Pappa ble født 5 november 1922 på plassen Østløkken på østsiden av Hallingdalselva. Foreldrene var småbruker Nub Knutsen Østløkken og Margit Olsdatter Østløkken, besteforeldre Kjell og jeg aldri møtte. Nub, født i 1867, hadde vært mange år i Amerika. Han kom hjem til Nes da foreldrene hans på Østløkken ble gamle. Margit, født i 1894, var odelsjente på Grønna. 27 år yngre enn norskamerikaneren Nub. Nub og Margit fikk fire barn da de bodde på Østløkken. Etter at pappa ble født, døde Margit av tuberkulose. Thor og Thora Bergo overtok pappa som pleiebarn og fikk ham døpt. "Thora redda barndommen min!", sa pappa. Han hadde bilde av Thor og Thora med telemarkskua mellom seg på veggen sin på sjukeheimen. En av pappas oppgaver var å leie den kua langs jernbanelinjen sommerstid så den kunne beite. Da Margits foreldre døde, flyttet enkemannen Nub til Grønna med pappas tre søsken Knut, Ola og Randi og skiftet etternavn fra Østløkken til Grønna. Pappa fikk ikke kontakt med dem igjen før mot slutten av krigen. I 1934, da pappa var 12 år, døde pleiefaren Thor, "Han var snill", sa pappa. Han var nok også et forbilde for pappa. For som Thor, ble pappa jernbanemann, fagforeningsmann og Arbeiderpartimann. Da han ble 14 år gammel, meldte han seg inn i Nes AUF på Folkets Hus. Da krigen kom til Norge 9 april 1940 og Forsvaret mobiliserte vernepliktige, meldte pappa seg sammen med brødrene sine Andres og Kristian i pleiefamilien. Men pappa var 17 år og ikke gammel nok. Så han ble sendt hjem til Nes. Andres, som kjørte drosje, ble sjåfør for kaptein Hauge som var sentral i kampen mot de tyske angriperne på Ringerike og i Hallingdal. Pappa ble tidlig med i motstandsarbeid. Da han og en annen nesning, Torfinn Bergom var på flukt fra veiarbeid i Namdalen i 1942, kom de seg til Otta i Gudbrandsdalen med rutebåt og tog. Der tok de seg snekkerjobb for å tjene penger til å fortsette hjemreisen. På Otta møtte pappa Oddveig Bismo. Hele familien hennes var med i Milorg. I 1942 var pappa 19 år og hun som skulle bli min mamma var nettopp fylt 16. Før pappa dro videre, var de blitt kjærester. Det var de resten av livet. Tilbake på Nes klarte pappa å få familien Bergo til å tilby mamma jobb som hushjelp, for å hjelpe til mens Ågot, kona til pappas pleiebror, var lenge på Ringerike sykehus. Mamma kom, pappa fridde og fikk ja. Da Ågot kom hjem til Nes og overtok husholdningen, ble hun og mamma bestevenninner. Mens mamma begynte som budeie på Rud. Pappa ble med i Milorgs Elg-base det siste okkupasjonsåret. og lå mye i fjellet det siste krigsåret. Han ledet et geværlag ned fra fjellet til Bromma om kvelden og inntok Nesbyen sørfra neste morgen. Da hadde mamma allerede vært hos presten og lyst til bryllup. Mamma og pappa giftet seg i Nes kirke 21 mai 1945 med pappas geværlag som æresvakter. Pappa ble værende som fangevokter for tyske krigsfanger på Gol da de fleste andre i Milorg ble dimittert. Først da krigsfangene ble sendt til Tyskland, fant pappa seg jobb. Da ble han ansatt som stasjonsbetjent på Ål jernbanestasjon, som den gang hadde over 160 ansatte og var den største stasjonen mellom Oslo og Bergen. Dette var før folk flest hadde bil, så da vi flyttet fra Nes til Ål i 1952, bodde nesten alle jernbanefolkene innenfor gangavstand fra jernbanestasjonen. Det var et fantastisk arbeidsmiljø og et eventyr å være tett på det gjennom pappa. Etter at pappa var ansatt i NSB, ble det ikke ansatt flere stasjonsbetjenter på Ål stasjon. Så pappa var yngstemann blant stasjonsbetjentene fra 1945 helt til han gikk av med pensjon. Yngstemann på en stor stasjon og lett å be innebar at han alltid var førstevalget når det var bemanningsproblemer på andre jernbanestasjoner på Bergensbanen, også på store stasjoner som Oslo og Bergen. Han fikk tilbud om jobb innendørs, men han trivdes best med å jobbe utendørs. Utendørs var også den store fritidsaktiviteten. Pappa tok oss med på fisketurer fra Kjell, født i 1950, måtte bæres i ryggsekken. Vi har fisket oss oppover til Holselva og nedover Hallingdalselva til Nesbyen med fluestang. Vi var mye på Veståsen da pappa ble med i Ål jeger- og fiskeforening. Der var han leder i noen år, da foreningen bygde fiskebu ved Prestjødn. Pappa jaktet på rype, hare og villrein på Veståsen, på statsalmenningene på Hardangervidda og i Fødalen. Pappa og mamma ga Kjell og meg en god barndom og en god start på livene våre. Det var tunge år da mamma ble dårlig. Pappa viste henne stor omsorg da hun ble stadig dårligere. Hun døde på Ringerike sjukehus sommeren 2007. Så ble synet til pappa dårligere og han måtte slutte å kjøre bil. Da gikk han tur. Så døde Kjell sommeren 2022. Pappa så fram til hundrårsdagen sin, og vi feiret den med hele familien hans fra Ål og Bergen hjemme hos ham. Pappa hadde bodd hjemme og klart seg selv til etter at han fylte hundre år, med god hjelp fra Kjells familie på Ål. Men knapt to måneder etter hundreårsdagen fikk han slag og måtte på Ringerike sjukehus. Tilbake på Gjestetunet på Ål rett før jul, fikk han Covid 19 og deretter lungebetennelse. Det sto om livet. Pappa sa han syntes han hadde levd lenge nok. Han kom seg gjennom krisen, men måtte han innse at han ikke kunne flytte hjem til seg selv igjen. Det er ensomt å bli over hundre år og gradvis miste syn og hørsel. Men pappa tok all medgang og motgang med stor sinnsro, slik han har gjort gjennom hele livet. Han gledet seg til våren. Men den fikk han ikke oppleve. Han har vært min superhelt og største forbilde gjennom hele mitt liv og savnet er stort. .

Teksten til prest Arnstein Bleiktvedts andakt under pappas begravelse: Fjellet Kåre va ein ivrig friluftsmann og e vil tru då at han va glad i fjell og natur. Kansi va han litt som eit fjell sjølv! For veldig mange så har han jo alltid vært der. Med alle sine år bak se og med sin stadige omsorg og varme. Menneska har til einhver tid førbinni fjell med noko hellig. E har reist litt i Japan og vil si at dei konkurera med Norge om å rope høgast om kor sekulariserte dei e. Allikevel har e vøre på nesten eit titalls fjelltura der og på kor ein topp der det går ein sti e det me plassert eit altar. Ikkji berre plassert, men det e alltid kø for å koma fram te altaret og samla håndflata og gje eit bukk. Som e som utenforståande fagmann på området vil si e ganske religiøst. For uss nordmenn høyres detta rart ut, og me med lika å si, hvertfall nokon tå uss, at me ikkji e så religiøse. Men når e står i kyrkja på sundag e det mange som e ute på fjelltur og kan si ganske frimodigt at det e der ute e oppleva mest guds nærvær, ikkji i kyrkja. Og det syns e ikkji e noko rart for som sagt, har det vøre veldig naturle for mennesket opp igjennom tidene å knytte noko hellig te for eksempel eit fjell. Me har olympen i Hellas, Fuji fjellet i Japan, Athos fjellet i Hellas, fleire kan nemnast i bibelsk samanheng, Karmel, Moria og kansi det mest kjente Sinai. Men koffør akkurat fjell? Det har e lurt mykji på. Kansi det e fordi me føles uss mindre i møte med dessa bestandige kjempan som prega landskapet vårt? Kansi fordi dei tek uss høgare opp mot det me ikkji kan forstå? Himmelen og alt det som fins langt der oppe og ute? Kansi fordi dei gjer uss eit overblikk over verden der nede gjer at det kansi fins ein større virkelighet enn den me går i til dagle? Kansi e det fordi dei va der når me vart født og dei står der når me forlet denna verden og tusenvis tå år etterpå. Kansi det e fordi det e så underle kor vakkert skaparverket e, så underle at det kansi må vera ei skapande hønd bak alt det vakre. Salmisten som me leste ifrå i dag, lyfta fyrst blikket sitt te fjellet. Det store og det mektige, og spør kor ska mi hjølp koma frå? Han e åpenbart i ei eller anna form for naud. Så fløt han blikket, for sjølv om det skapte fjellet minna uss om Gud, e det ikkji der hjølpe kjem ifrå den kjem ifrå han som e endå større. Han som sjølv har skapt fjellet. Han ska vara deg frå alt vondt og verna om ditt liv. Ikkji berre mens du går på jorde, men og når du legg de ned for den siste kvila. Og Guds løfte det står fast for uss, like bestandigt som eit fjell. Like bestandigt som Kåre sin omsorg for dei ho hadde rundt se. Og det e eit løfte om ein stad der det ikkje er sorg, eller skrik eller pine. Ein sommardag i strålande solskinn som turka tåra vår. Som lukta tå lyng og fjellbloma. Og lyden tå ein klar sildrande bekk. Eit løfte om kvile, tryggheit og kjærlegheit, der alt det gamle og vonde blir gjort nytt og gøtt.

Takk for at vi fikk gleden av å bli kjent med seg,, Kåre , elle som Goffa- og det var du til fulle️!

Kjære onkel Kåre, takk for alle dei fine minnene,

Jeg var heldig som hadde deg som svigerfar. Jeg kunne ikke hatt bedre. Aktiv friluftsmann, hjelpsom venn og forbilde for alle. Jeg vil savne deg.

Takk for gode minner onkel Kåre.🌹

Gode Kåre! 🌹️❤️🌹 Signe det gode minnet og varme helsingar til dikko alle!